Program 1: De metaforiske filmene

Mosaik im Vertrauen (1955)

Erfaring har vist at denne filmen gir mening for en upartisk tilskuer, men likevel mente det intellektuelle Alpbach-publikummet at den var ´en sekvens av bilder uten mening, akkompagnert av musikk og støy uten sammenheng med bildeneª. Noen var sogar av den oppfatning at dette var djevelens dekadente verk. Det er sant at bildesekvensen er usammenhengende (abrupt) og at lyd og bilde ikke er synkronisert, det vil si at talen ikke nødvendigvis kommer fra munnen til skuespillerne. Styrken i den følelsesmessige spenningen som oppstår i dette, og som Kubelka arrangerte mesterlig, kan ikke sammenlignes med noen annen ´normalª film. Bildesekvensen springer assosiativt, noen ganger blir den avbrutt av mindre viktige hendelser, andre ganger skrider den fram i motsatt rekkefølge av hvordan ting vanligvis skjer. På denne måten er historien satt sammen gåtefullt som mosaikkstener. Det kan heller ikke finnes noen annen film der lyden får en så sterk autonom eksistens mens den løper parallelt med bildene: Man må lytte usedvanlig omhyggelig for å kunne differensiere mellom forgrunn, midte og bakgrunn i lyden.

Kubelkas motiver for å lage filmen ligger i overbevisningen om at kommersielle filmer ikke fullstendig utnytter de filmkunstneriske mulighetene. Han erklærer at stedet for handlingens tilsynelatende uensartede scener er lerretet, og at tiden skal være ethvert tidspunkt som filmen blir vist.

(Alfred Schmeller, 1958)

Triumfen hans er egentlig firedobbel. Første triumf: PAUSE! er et ekstatisk verk. Andre triumf: Fullkommenheten og intensiteten i verket oppløste publikums oppsvulmede forventninger som hadde vokst helt ut av normale proporsjoner i løpets av ti års ventetid. Han fikk oss til å ta i mot det nye verket i sitt nyfødte nakenhet. Tredje triumf: Oppløsningen av Arnulf Rainer. Arnulf Rainer er selv en kunstner med unik originalitet og intensitet. Hans ´face artª, som er kilden til bildematerialet i PAUSE!, er et kapittel i moderne kunst i seg selv. Jeg har en helt spesiell aversjon mot filmskapere som bruker andre kunstnere og deres kunst som materiale for sine egne filmer. Disse filmene transcenderer aldri kildene sine. Men under de aller første bildene i PAUSE! følte jeg eksistensiell angst. Kubelka måtte konsumere og transcendere ikke bare Arnulf Rainer, men også — og dette er hans fjerde triumf — transcendere hele sjangeren innen samtidskunst som går under betegnelsen ´face artª. Et par bilder til, og hjertet mitt gjenvant fatningen og hoppet til i opphisselse: Både Rainer og Kunsten disintegrerte seg og ble til molekyler, enkeltbilder av bevegelser og uttrykk, råmateriale til rådighet for filmkunstens muse. Jeg mener ikke å undervurdere Rainers person eller kunst: Hans egen storhet kan på ingen måte oppløses, i hans egen kunst. Men her snakker vi om Peter Kubelkas kunst, og i et kunstverk, som i himmelen så på jorden, kan det kun finnes én Gud og Skaper.

(Jonas Mekas)

Kubelkas siste film før PAUSE! er UNSERE AFRIKAREISE, der bildene er relativt konvensjonelle ´opptakª fra en jaktekspedisjon i Afrika. Filmingen tar opp en rekke ´systemerª — hvite jegere, innfødte, dyr, naturlige gjenstander, bygninger — på en måte som bevarer hver enkelts individualitet (det individuelle i hver enkelt). Samtidig redigeres bilde og lyd på en slik måte at disse systemene møtes i sammenligninger eller sammenstøt, noe som skaper et mangfoldig kompleks av meninger, ytringer, ironier. (...)

Jeg kjenner ingen annen filmkunst som denne. Den ytterste presisjon, ja til og med uforanderlighet, som Kubelka oppnår i filmene sine, frigjør dem så de blir objekter med en viss grad av naturens egen kompleksitet — men det er en raffinert og definert natur, gjenskapt i en rekke av relasjoner. De sjeldne og mirakuløse øyeblikkene i naturen, når solstrålene treffer kanten av en fjellknaus eller midt mellom to bygninger, eller når mønstre i sanden eller skyene plutselig ser ut til å ta form som dyr eller menneske, er paralleller til hendelsene i Kubelkas filmer. Hele filmen er smidd sammen av mange slike presiseringer, med en ekstatisk kompresjon som kun er mulig i film.

(Fred Camper)

Program 2: De metriske filmene

Kubelkas prestasjon er at han har tatt den sovjetiske montasjen ett skritt videre. Mens Eisenstein tok utgangspunkt i tagningene som basisenheter og redigerte dem i et mønster som skulle skape mening, har Kubelka gått tilbake til den enkelte filmrute som filmkunstens essens. Det faktum at en projisert film består 24 stillbilder i sekundet er selve grunnlaget for hans kunst.

Denne ideen framtrer på ulike måter i de ulike filmene til Kubelka. I ADEBAR bruker han bare bestemte lengder på tagningene — 13, 26 og 52 enkeltbilder — og bildematerialet i filmen er kombinert etter bestemte regler. For eksempel er det en konsekvent veksling mellom positiv og negativ. Bildene i filmen er sort/hvitt-tagninger i ekstrem høykontrast av dansende figurer; bildene er ribbet ned til sorthvitt på sitt mest essensielle, slik at de kan brukes i en nesten skremmende presis konstruksjon av bilder, bevegelse og repetert lyd.

(Fred Camper)

I 1957 fikk Peter Kubelka i oppdrag å lage en kort reklamefilm for Scwechater øl. Bryggeriet trodde naturlig nok at de hadde bestilt en film som skulle hjelpe dem å selge øl, men Kubelka hadde andre planer. Han filmet med et kamera som ikke en gang hadde søker, men ganske enkelt pekte omtrentlig i retning av handlingen. Deretter brukte han mange måneder på å redigere opptakene, mens bryggeriet skummet og krevde et ferdig produkt. Til slutt ga han fra seg en film, 90 sekunder lang, med ekstremt rask klipping (på grensen av hva tilskuere flest er i stand til å oppfatte) mellom bilder som var så utvasket at de nesten ble abstrakte — i rødtintet sorthvitt positiv og negativ — av såvidt synlige personer som drikker øl og av ølskum i et fullstendig abstrakt mønster. Denne ´reklamefilmenª har muligens ikke solgt øl siden den ble laget for tyve år siden, men jeg (som hater øl) har sverget på at hvis jeg noensinne er i Østerrike, skal jeg drikke litt Swechater i hyllest til hva jeg anser å være blant de mest intense, rene og mest perfekte minutter med filmkunst som noen noensinne har prestert.

(Fred Camper)

Bildene i Arnulf Rainer er det mest ´reduserteª av alt — denne filmen består i sin helhet av helt sorte og helt hvite enkeltbilder som Kubelka kobler sammen i lengder så lange som 24 sekunder og så korte som ett enkelt bilde. Når han veksler mellom sorte og hvite bilder, oppstår det en kjapp flimmereffekt som er så nærme Kubelka kan komme til den noe kjappere flimringen i filmvisninger. Gjennom de lange partiene av mørke sitter man i nervøs forventning om at flimringen skal komme tilbake, uten å vite sikkert på hvilken måte den vil opptre. Men ARNULF RAINER er ikke bare en studie i filmens rytme og flimmer. Kubelka har ikke tappet filmkunsten for mening ved å redusere den til det helt essensielle. I steden har han laget et produkt med kvaliteter som er så generelle at de antyder et utall av mulige meninger, der alle berører et essensielt aspekt ved eksistensen.

(Fred Camper)